Noen ganger, kan jeg tenke at jeg har tatt og fått tilbake litt av meg selv, livet mitt. Den jeg var.
Jenta som elsket å flyte i svømmebassenget.
Den jeg er. Jeg skal svømme og hoppe
sa gåsa i varmtvannsbassenget i kveld.
Jeg har klart å beholde kanskje ikke hodet over vann, men håpet og livsgleden. Finnes i årene. Ro, ro, til…
– nei forbi – skjær i sjøen.
Det handler om kanskje middelveier. Ikke ta seg vann over hodet. Men også å gjøre nettopp det. Våge noe som også er litt skummelt.
Som at jeg sender inn tekst til helgas tekstsamtale, at jeg skal
våge å stå, for noe som jeg har laget. Er?
Tilbake, i livet. Står jeg, noen ganger
ligger kanskje rett ut. Men selv porøs issopor flyter.
Takk, for språkets tiltrekningskraft og makt
til å holde meg her.
aspergerinformator.com 