I disse valgtider, kunne det jo passe med roser som symbol. Kanskje roser i en sped fase, litt som om de var grønne, rosene. Tenk så skjønt, fulle av håp. De kunne stå og spire i fellesskap, for samhold og å lytte
til andres ideer, vokse seg store og sterke
fra rådvill til noe mer å stole på, i samhold liksom.
Jeg er litt redd for å stole på andre. Eller på meg selv? Kanskje absolutt alt. Men når jeg jobber for eksempel, kan jeg selv stille strenge krav til meg, gjøre skikkelig dobbeltsjekk av kvalitetskontroll. Check, check.
Noen ganger er det bra å lytte til andre. Jeg synes valg kan være vanskelige, sånn sosialt og også i det helt små – som avgjørelser på butikken, noen ganger. Kanskje på en sårbar dag.
Når jeg skal navigere i det sosiale, hender det at jeg må spørre meg føre. Fordi, andre vet litt andre ting om det. Enn meg. Og jeg vil jo at det jeg sier og gjør ikke skal ødelegge for noen, men heller kanskje
være en del av felles bærekraft?
Så kan vi løfte hverandre opp – fostre på gode verdier, gjødsle så de små og håpefulle blir store og sterke. Til å ta egne valg, gode for et liv. For seg og i symbiose. Velkommen, i rosehav(-en jeg vil love meg så godt jeg kan).
aspergerinformator.com 