Jeg har et godt minne. I noe skikkelig vondt og kaotisk. Jeg hadde en gang rømt fra sykehuset. Hvordan det gikk til akkurat den gangen, husker jeg ikke lenger. Jeg husker heller ikke hva som virkelig drev meg på flukt.
Uansett fant jeg veien til Oslo S. Jeg vandret på perrongen, hoppet på et tog. Til Sverige. Jeg hadde ikke kjøpt billett, og begynte å skulle gjøre det på toget.
Konduktøren sa jeg skulle vente. Gå av og vente til jeg var bedre, eller noe sånt. Det var som om han forstod at den turen til Gøteborg ikke akkurat var en normal reise.
Kanskje skulle jeg bare bort. Kanskje skulle jeg helt bort, som i å dø, men først se noen dyr på veien. I dyreparken i Borås.
I stedet ble jeg her. Og vandret videre, med meg selv som sebra og mennesker som kanskje så mest på mitt beste – det å holde meg i live. Og det, gjorde denne konduktøren mulig, ved å ikke ta imot pengene mine og i stedet la meg «ta et senere tog».
Det går alltid et tog, er en kjent frase. Jeg håper litt at jeg en gang kan dra dit. Til Borås. Ikke for å dø, men fotografere livet. Som jeg er en del av.
aspergerinformator.com 