Hva ligger
mellom det jeg føler og det jeg sier
den jeg er og det jeg gjør
er vi ett
er vi det samme?
Slike tanker kan jeg gjøre meg mens jeg leser, skriver og bare er. Jeg tenker nok litt ekstra på det når jeg ikke kan gjøre mitt vanlige virke, i jobben min. Når jeg i stedet er hjemme en periode og da ikke ser helt konkret mine oppgaver og resultatene av dem.
Det er ganske vanlig at man tenker og grubler en del også når man har asperger syndrom. Man kan nok lage seg en del bekymringstanker, gruble litt ekstra, når man ikke helt vet hva andre tenker, føler, vil?
Jeg er ikke dum. Men jeg legger nok sammen litt mye, sånn to og to og får fem. Jeg er altså logisk, men kan lage mine større sannheter. De kan være litt større katastrofer enn slik verden egentlig er, eller jeg kan tro at det er intensjoner tilstede som ikke andre har tanke for. Summeringen min gjelder det ultimate og den gjelder det negative. Som når jeg ikke kan gjøre det jeg skal, burde og vil, mister jeg min konkrete funksjon og verdi. Jeg kan ikke måle meg, i det konkrete, og mister mitt eget bilde på den som skal være meg. Da kan konklusjonen være: Jeg skal ikke være meg. Og videre, kan jeg se tegn på at verden tenker det samme.
Jeg kjenner mønsteret. Noe er kanskje reelt annet er kanskje ut av dimensjoner. Jeg prøver å klamre meg fast, for det(/jeg?) er verdt, innen for rammene. Spikre fast det som er til å bestå. Det er ramme alvor, på død og liv. Samtidig så lite, lett og svevende – eller hva er det egentlig jeg føler, tenker, er? Jeg smiler litt, setter pris på de som er rundt meg og holder av meg – som mennesket meg.
aspergerinformator.com 