På Facebook i dag, kom et minne opp – slik de ofte gjør. Minnet var fra ti år siden, 15. oktober 2013. Dette minnet, var en tekst på et bilde, som jeg hadde skrevet og som forteller litt om situasjonen, der og da. Jeg er glad det kjennes litt annerledes ut nå, livet. Men jeg er også takknemlig for at jeg kjenner at jeg er det samme mennesket, både når jeg har det mer ok og når jeg har det ekstra vanskelig. Jeg ser at jeg har glede av ordlek og tankesprang, at jeg finner meg en vei å løpe på når jeg kunne kjent meg fastlåst – og også var det. Over bildet, hadde jeg skrevet «når ordene går…»
I dag tenker jeg, ordene, årene går. Og vi går med – så lenge vi kan, så lenge det går. Takk for livet, som tross alt er. Her.
aspergerinformator.com 