Husker du da du var liten? Det gjør jeg. Og jeg likte å være liten, i og sammen med familien min. Jeg vokste opp i trygt og godt. Men jeg vokste opp, og det ble på et tispunkt vankelig – når jeg ikke klarte å være i det store, i meg selv. Jeg krympet meg i anoreksi og tok «mindre plass» – rent fysisk, men ble mer enn et dobbelt problem. For flere.
Jeg filosoferer og tenker på en ting i dag. Man spør gjerne barn: Hva vil du bli når du blir stor? Det er et helt vanlig spørsmål i vårt samfunn. Du har sikkert fått det selv, der du satt og bygget et slott i sandkassa. Var det din kommende bolig, som kanskje i realiteten har blitt til en halvpart av et hus, for eksempel. Det ligger uansett en forventning i spørsmålet om at vi skal bli noe annet, noe større og kanskje «viktigere» enn vi var.
For meg, som syns forandringer er store, kanskje det hadde vært enklere om jeg kunne svare en veldig gammel jente i stedet for å skulle leve opp til å bli en dame, yrkeskvinne, kanskje mor, kort sagt: «stor» og voksen i ett og alt.
Jeg vil ikke dø. Jeg vil bare være den samme meg – som også kan gjøre voksne oppgaver som den jeg er – og at det kan være til å stole på, at man er seg selv liksom til evig tid.
aspergerinformator.com 