Det er lørdag og jeg vil skrive litt om det som er fint – også med å være annerledes. At mennesker er unike og strekker seg for hverandre akkurat som seigmenn. Fargene våre, i personlighetene, utfyller hverandre. Lyser man gult som en varsellampe kommer andre med grønne håp og løfter. Når vi forstår at vi er ulike og trenger å tilpasse oss hverandre og gi hverandre rom for det som er hver enkelt, er det plass for fred og kjærlighet.
Jeg håper jeg gir plass. At jeg ikke bare tar plass, plass jeg ikke fortjener, ikke er liv lage til. Jeg håper hjerterommet mitt synes utenpå slik at menneskene jeg er så glad i og som er så utrolig viktige for meg, kjenner det og vet det innerst i hjertet sitt og ytterst i fingerspissene. Vi kan tastes, sette ord på ting?
Jeg håper seigmannen jeg ikke ryker og at alle de seige hjelperne mine – både de personlige som er ekstremt viktige og de ansatte som også er nødvendige – holder godt og aldri gir helt opp.
Jeg bobler over, av det jeg kunne ønske jeg var flink til å si hele tiden. Jeg biter meg i leppene når jeg kjenner at jeg har såret noen som jeg har nær, kjær især. Det er jo ikke det jeg vil, det er bare ikke så lett når hodet er firkantet og verden vil være og skulle vært rund. Jeg runder av med noen såpebobler over elva (fra bildearkivet).
aspergerinformator.com 