Å ha autisme handler, for meg, en del om å trenge det faste. Alltid! Ting er ikke i endring bestandig og kontinuerlig, «bedring» er derfor et litt feil konsept – men det vi kan oppnå, er å stå i det som er her og nå. Og greie det!
Det å holde ut, ha stamina og fortsette livet, er også en form for bedring. I alle fall noe helt annet enn å bare gi opp.
Jeg sitter i leiligheten, ser på sykkelen i vinduet. Den jeg kjøpte en gang jeg ikke kunne gå ut.
Nå kan jeg gå ut. Jeg kan på grunn av skader pga osteoporose ikke gå langt per nå, men jeg kan være der ute, her det skjer. Både ute og inne i grunn. Det gir meg en følelse av frihet, selv om det at jeg har det sånn forutsetter at rammene er på plass, at personal eller andre alltid er med meg.
Men – hei! Jeg er her. Tross alt, og jeg er takknemlig. For det som er. Likevel skal jeg ikke si takk for meg! Nettopp fordi jeg ikke går enda. På gjensyn i bloggen, på jobben, i kanskje miljøterapi, i bokverden, på butikken og i familiebesøk framover!
aspergerinformator.com 