I helgen så jeg Olsenbanden-filmen fra 2022. Jeg mimret til Egons mer eller mindre kompanjonger eller undersotter som jeg husker så godt fra filmene jeg så på som 11-12-åring på lørdagskveldene. Jeg smilte til helmaks Egon, og jeg tenker ofte det – når jeg tenker på å fungere for eksempel i arbeid og å fikse livet der, på kanskje noe tilpasset måte.
Jeg er såpass annerledes at jeg må tilpasses spesielt noen ganger, for eksempel med at jeg har en annen bosituasjon og mer assistanse fra helsevesenet enn den gjengse Normann. Det betyr ikke at jeg er mer viktig, men at for å være meg – (j)eg-et eller egoet Helene, litt humoristisk sagt – at jeg skal være levedyktig, trenger jeg dette. For å i det hele tatt være til.
Det handler om tilrettelegging. Men det handler også om tilpassing, som jeg er med på. Sammen blir vi et samspill, mellom hjemmebane og bortebane. Vi er i livets kamp, og vi seirer – litt til, uten å seile akterut, vår egen sjø.
Det kan være å troppe opp for hverandre og ende med å toppe laget. Sammen er vi dynamitt (uten å sprenge banken eller annet i lufta, heldigvis).
aspergerinformator.com 