Syk av å overleve, sveve

Jeg har et liv med en lang sykehistorie. Ikke fordi jeg er så sykt gal, men fordi jeg er litt annerledes og som har fått andre utslag, som har befestet seg i tilleggsvansker som har krevd en hel del helsehjelp – både godt forstått og noe misforstått – og jeg har gjennom reisen min, både inni meg selv og utenfor omkring meg, fått spor i sjelen.

Noen spor er gode og minner meg om at mennesker bryr seg om hverandre og vil oss vel. Vi vil hverandre godt! Noen minner er mer vanskelige, og har gitt meg skader – kanskje er de selvpåførte. Kanskje er jeg ikke liv laga, kanskje er det undre at jeg er her.

Uansett, det kan være vanskelig å gå videre, etter å ha overlevd kanskje utrolige traumer. For kropp, for sjel. Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt er her, men likevel kan jeg innimellom, på en helt vanlig dag, bli re-treaumatisert når jeg opplever andre, kanskje ganske dagligdagse ting. Det kan gjøre så vondt at jeg spør meg selv – er det feil at jeg er her? At jeg er til? Er jeg kanskje mest til besvær. For andre. Men tilbake til et utspring: I forrige uke fikk jeg et sånt sammenbrudd, midt på jobb, med gråt og risting og jeg måtte bare ligge på gulvet. Menneskene ble så feil, var det meg? Setningene, minnene, følelsene blandet seg til en cocktail. Var det gift, var det en bedre kur?

Jeg var ute av kurs. Jeg seilet mot farvann, men ikke ukjent. Det er så kjent. Derfor bokstavene re foran også. Og det er det som gjør det vondt kanskje, at man enda kan drukne helt i seg selv og en verden som er uforståelig for andre mennesker rundt – alle som en? Alt var jo ganske alminnelig, en vanlig lunsjpause med folka jeg kjenner litt rundt alle bord?

Jeg puster inn, fylles med luft, prøver å sveve, leve mens jeg kjenner jeg er på nåler, en sprekkeferdig ballong henger i tynn tråd foran speilet. Jeg løfter blikket. Ser på øynene som to klinkekuler å spille videre med. Det kan bli flaks, det kan bli seier, det kan bli gullkorn mellom gråstein. Jeg snakker, jeg har noe å si. Takk, til deg som sa jeg må gjøre så jeg får det bra inni meg igjen. De siste dagene har jeg det mer bra, enn den dagen forrige uke som veltet følelses-lasset mitt og gjorde meg hjelpesløs i øyeblikket.