Ok, hun spiste knekkebrød og hadde God morgen-yoghurt til dessert. Jeg hang meg opp i dessert, sa – kaller du det det? Ja, for henne var det dessert. Hun lagde et kose-seg-ansikts-uttrykk og jeg prøvde forklare forskjellen på kanskje mer dessert-aktig yoghurtlignende produkter, men merket jeg falt ikke i god jord. Jeg var på dypt vann og druknet på min egen skje. Hvorfor lar jeg det skje, hvorfor kaster jeg meg ut i samtaler jeg ikke har noe godt å komme med, eller godt å komme ut igjen med? For meg selv. Jeg endte jo bare med å få mer angst og føle meg feil.
Men hvorfor må folk fremstille vanlig mat som liksom dessert og full fest, når det er kanskje et lite mellommåltid, knapt nok det? Da føles mitt så stort og vanskelig, selv forordnet på resept. Kan jeg vinne tilbake min selvrespekt, eller bare dukker jeg hodet ned i sanden med et smil klistret på. Er det sandkorn jeg smaker? Gnager i skoen…
Apropos skoen. Jeg tenker på mitt firkanta hodet, mens jeg halter litt på snei, på vei. Mennesker flest, sier ting i beste mening ganske ofte. Da den ene nattevakten min kom på jobb etter noen dager fri, sa han: Du har fått krykkene ja, funker de bra? Og jeg låste meg. Spørsmålet var førende, og førte meg i rampelyset og jeg kastet skygge over alt rundt meg. Jeg ble litt irritert, kroppen min er den samme. Krykkene forandrer ikke den. Men de hjelper meg å kunne reise meg opp selv om natten når jeg har veldig vondt, og jeg kan lettere komme meg opp og ned fra toalettet for eksempel. Det er fint, og jeg setter pris på det – i hverdagen, for å kunne leve et i alle fall litt selvstendig og derpå verdi liv. Ja, det verdsetter jeg. Og jeg takker også nattevakten, for hjelpen han gir meg så jeg kan bo ute i samfunnet. Men – jeg låste meg litt der og da. Likevel – jeg har blitt bedre på å sette ord på hva som skjærer seg i kommunikasjonen i stedet for å bare virke sint og dermed være uforståelig for andre.
Jeg tar krykken i hånda, smiler over Askepott sin gullsko og reiser meg – nok en gang. Ble dette dessert for deg? Jeg håper på forrett. Som en aperitiff som gir apetitt til å lære mer, også om mennesker du kanskje undrer deg litt på hvorfor er som de er.

