Jeg tenker litt fram og litt tilbake. Jeg har god hukommelse og levende minner. Også fra det som ikke var, men som fantes og var viktig i mitt barndomssinn.
Jeg vokste opp i trygge og gode omgivelser hjemme hos meg. Likevel, hadde jeg en lengsel til noe større som snakket med meg. Jeg hadde ikke noen kjempestor krets og var mye mest hjemme med folka mine og hunden min, sånn utenom skoletid. Der hadde jeg det som best!
Jeg lagde meg der samtidig flere fantasiverdener. Slik barn kan! Jeg snakket med mine tidlig døde besteforeldre i kjølerommet. Jeg fortalte dem ting om meg. Jeg delte litt på ensomheten jeg følte når jeg manglet litt venner og jeg ble fler. Jeg snakket om de jeg er glad i i fortrolighet – vi virkelig delte det fine! Og verden ble fin, kontrollerbar og god.
Jeg levde i en nåtid sammen med en fortid jeg ikke hadde opplevd og forente de to. Parallelt og videre lagde jeg også en person som var meg, uten å være meg. Hun var jo mye mer populær! Jeg var henne når jeg lekte i hagen og når jeg lå i sengen og ikke fikk sove sånn helt med en gang.
Også når voksne fantaserer, er det gjerne innenfor det friske – men å snakke med andre som ikke finnes, det blir ofte sett på som sykt. Jeg var hele tiden realitetsorientert, jeg visste hvem som var meg og at hun andre var en annen, jeg visste at de jeg kommuniserte til inni meg ikke var der. Men, de hørte meg, så meg vel? Jeg levde i det, i det store som aldri skulle få forsvinne.
Jeg er stor nå, og jeg minnes disse små tidene som fine. Jeg fikk snakket av meg det jeg kanskje ikke ville si om meg til andre, mine lengsler fikk drømmesvar liv laga. Jeg snakket meg opp! Takk til barnets livlige fantasi, som kan skape magi og et vanlig liv – videre.
aspergerinformator.com 