Det var en tid, faktisk veldig mange år, jeg var standby på sykehus 24/7. Her om dagen, på søndag, kom dette minnet opp på Facebook:
Slik gjenga jeg Norge da, denne vinterdagen som kanskje gikk i ett med det man kan referere til når man snakker om «vært ute noen vinternetter». Jeg ser i dette, som nå kan se ut som et litt trist bilde, den sanne livsgleden min!
Jeg kan kjenne igjen glede-følelsen inni meg, kledd til været på tilmålt tid – jeg tror jeg fikk være ute 15 minutter sammen med to personale. Jeg var skapende sjel som lagde noe godt ut av det umulige. Kreativ, unik, bare akkurat meg.
Kanskje endte det kreative med et liv laga, sett med øynene mine også nå. Jeg sitter her i dag og ser i reprise: thriller, tragedie, Disney-eventyr og komedie!
aspergerinformator.com 