Da jeg vokste opp, ble jeg lest for og jeg husker så godt Torbjørn Egners Kardemommeby, spesielt kardemommeloven om å være snill og grei og ikke plage andre.
Nettopp den loven skjer det brudd på i det daglige. Noen sier stygge ting kanskje ut av det blå. Noen lyver. Noen truer. Noen erter. Noen slår. Ja, det er mange måter å ikke være snill og å plage andre på.
Det kan føre til enorm redsel i den andre. Det er ikke trygt, noen ting, kjennes det ut som. Hvordan kan man være seg på sosial arena hvis noen sier at du ikke hører til, for eksempel?
Videre opplever mange at de ikke blir forstått når de reagerer med å bli fortvilte, usikre, kanskje livredde. Da kan det plutselig være «bare dens følelse» selv om det er faktiske ting som har foregått – enten det er sagt eller gjort.
Jeg har lyst til å stryke noen i slike situasjoner på ryggen, i stedet for å stryke på dør (slik jeg selv vil forsvinne, når jeg opplever vonde ting rettet mot meg som person – er det personlig?) Jeg har lyst til å si du er bra. Og jeg vil si unnskyld på vegne av alle som har uttrykt seg på en ondskapsfull måte. Det har kardemommeloven virkelig lært oss at vi ikke skal, ikke sant?
Oppsummert; noe barnelærdom er mer relevant enn det vi lærer oss som voksne, tross alt.
aspergerinformator.com 