Black me.. back me

Jeg trenger noen, jeg trenger deg til å støtte meg opp når jeg går i svart og verden blir mørk. Er det lys nå, jeg ser lys selv i mørke natta.

Jeg vil fortelle om lyset, et leselys du kan få se hverdager og mennesker i det – meg, her – lese historiene våre, solskinn etter regn?

Jeg forteller om lyset jeg kan kjenne når jeg ser at den som er meg, den som støttes opp, også kan være til støtte. Ha verdi, ved å være til – liv og glede.

Når jeg ser at jeg kan mestre mine ting, jeg har kanskje alltid gjort det – vært flink – men å kjenne at jeg kan mestre å overleve (med litt hjelp) og også greie å ikke hate meg for mine spesielle egenskaper, forutsetninger og behov, gjør meg godt.

Men det kan gå i stand, når det har gått litt i ball. Det kan bli mange baller i lufta og nesten svimle for meg når jeg har mestret mye for eksempel sosialt på handletur en drøy time – vært så snakkesalig i bilen sammen med personalet som er med på tur – og så kommer hjem sammen, og kjenner meg så usikker på det jeg har sagt, det som jeg har delt av det som er meg i helt vanlig aktivitet sammen. Mine vurderinger, tanker og innskytelser. Ble jeg for mye? Skal jeg krympe meg i kne?

Jeg kan kjenne behovet for beltene, de fra tunge sykehusår som holdt meg i sjakk, bandt meg fast – helt konkret. Jeg fikk et bånd som holdt meg i vater når verden ristet på Richters skala. Jeg kan holde på å gå helt i svart, kroppen nesten rister og jeg satte meg lørdag ettermiddag på sengekanten – spurte en ansatt jeg stoler på – er jeg okei?

Check – jeg var godkjent på en prikk, noe å sette punktum og komma ved. Jeg fikk ordene som sa, om at den som er meg, den er bra. Jeg tomlet tilbake på kjøkkenet, med mine komma komma punktum strek – Helenes smilefjes – til fengende musikk å fikse ettermiddagen med. Der var jeg kjøkkenskriver som skrev ny historie med å stelle i stand enda en annen ting jeg ikke hadde laget før, til kveldens koselige besøk.

Å våge å spørre om avkreftelse eller bekreftelse i noe usikkert for seg selv der en ikke greier helt å stole på hvem som er seg – kan gi back-upen man trenger for å greie å være oppreist og igjen se mot lyset, kanskje greie å stå i det, som stjerne under spotlight i eget liv. Situasjoner jeg kan kjenne slike behov kan være hjemme for meg selv med bare hjelperne mine rundt, på jobb der jeg er i samspill med andre kollegaer og når jeg har gjester, mennesker som er glad i meg, å dele tid og liv med. Det står til liv, takk for tålmodigheten, her jeg går i sakte tempo og ofte står: i status que.