Pausefisk

Når man jobber på en arbeidsplass har man ofte pausetider felles. De er pusterom i arbeidsdagen, i hverdagen. Du kan slå av en prat med noen kanskje, ha sjansen til å sjekke noe på mobilen som du ikke får gjort i arbeidstiden, ta en kopp kaffe, skravle over koppen?

Noen ganger er det fint, med sånne friminutt. Med en diagnose på autismespekteret er det likevel ikke uvanlig at pauser kan være noe av det mer utfordrende i arbeidsdagen. Det kan jeg kjenne av og til, for meg personlig.

Ofte setter jeg pris på pausene, etter at jeg har blitt vant til rytmen (de faste tidspunktene) og har funnet min måte å navigere i landskapet på (har ett bestemt sted jeg liker å sitte for i små-pausene og ett til lunsj-pausen).

På dager der dette svikter, for eksempel ved at plassen plutselig har veldig mange rundt seg og det blir for høy lyd, for store brå bevegelser og uforutsigbarhet – kan det bli mer kronglete. Hvor skal jeg være, kan jeg likevel slå meg ned et sted? Noen ganger mister jeg ordene. Jeg får ikke til å si de riktige tingene.

Det handler om sosialt samspill. Det handler om at mennesker kan være skiftende, og ikke det som man trodde var rett og si blir tatt imot rett likevel. Er det jeg som er gale fatt? Jeg vet ikke. Men jeg føler på det, tar på meg ansvar og når jeg får spørsmål som blir vanskelige å besvare, med forventningene et spørsmål innebærer om faktisk å få et svar, kan jeg føle meg litt som en fiasko der jeg kommer til kort og svarer mest som tause Birgitte.

Jeg prøver å snakke, prøver å inkludere på en god måte. Men noen ganger, blir responsen likevel så uventet at det gjør vondt. Man kan ikke forberede seg på alle mulige slags reaksjoner. Jeg spurte torsdag da vi skulle hjem, «blir det godt å komme hjem?» til ei som var sliten, og hun ble kjempesint på meg. Jeg som ville så gjerne ivareta, ønske henne en best mulig ettermiddag. Da var det nesten så jeg gråt, som om verden datt sammen under meg. Bare noen få ord, får meg altså ut av balanse hvis jeg overhodet ikke kunne forutse.

Da jeg kom hjem, var jeg så sliten at jeg ikke engang kunne lese. Men jeg klarte å slå meg ned til å se litt på tv, og fortsette hverdagslivet på sett og vis – inntil neste arbeidsdag. Og seg kan avsløre: det finnes håp og glede i det neste, det meste, igjen. I går hadde jeg artige samtaler både i lunsj-pausen og til mitt iherdige tellearbeid! Telte jeg også med? – hehe.

Det med at pauser/friminutt kan være slitsomme og utladende, opplever mange barn på autismespekteret i skolesituasjonen. Det er så mange sosiale forhold, man ikke kan ta høyde for? Sammen med da å føle at man ikke passer inn.