Jeg kjenner meg ofte litt ustø i det sosiale. Opplever jeg i tillegg – når jeg våger å delta i en samtale – at det jeg sier liksom ikke klinger helt med i samtalen og du syns jeg ikke er noe særlig tess… da faller jeg i grus, selv om du kanskje egentlig bare ikke fulgte helt med, tenkte på andre ting og ikke var så opptatt av den small talken vi prøvde å få til i lunsjpausen vår.
Likevel skaper det altså en slik tvil i meg – på den som er meg, og om jeg skal være henne framover. Er jeg liv laga om jeg ikke engang faller i god jord under en halvtimes prat? Jeg vil jo så gjerne at dere skal sveve sammen med meg, liksom ha det bra. Men jeg har så lite å servere.
Jeg er ikke som dere. Men hva er jeg? Jeg tror.. at jeg trenger hånda di, på at jeg er noe. Kanskje har jeg mer å skjenke, og du å hente? Jeg kysser fingrene for godt i vente, sånn i livet generelt. Jeg kjenner at jeg har håpet og livstroen, på det som er, her og nå, på tross av alt som av og til klosser seg litt til.
aspergerinformator.com 