Uten rammene har/er jeg ikke noe bilde å fylle (nå er jeg her)

Jeg trenger faste rammer. Innenfor rammene vet jeg hvem jeg er og hvordan jeg skal være. Uten rammene er jeg utflytende, eller ikke-eksisterende. Enten faller jeg liksom utenfor på utsida av såkalt adekvat fungering kanskje – eller så klarer jeg ikke være til i det store og hele.

Ingen av alternativene lyder som et godt alternativ. Likevel, kunne jeg ikke bare stått i meg selv som meg uten den firkanta boksen rundt meg, uten å trenge det folk flest ikke trenger? Kunne jeg ikke vært fri og frisinnet og alminnelig livsglad uten å miste fotfestet eller gå til hundene?

Jeg stiller spørsmål. De høres åpne ut – dvs. de forsøker i alle fall å høres åpne ut. Samtidig sier svaret seg tydeligere enn ord for meg – og for de som har kjent på ubehaget mitt også utad når det eskalerer i en krise for meg. Hele kroppen min kan kommunisere ved å nærmest ikke kommunisere, uten å ta rette ord til tale. Kroppen klarer ikke være til, kan krympe seg eller reagere motsatt med å reagere ut (utagering på et mer faglig språk), når ting ikke er i ramme. Hodet mitt på toppen går gjerne i spinn får så å muligens synke til bunnen av havet.

Så kommer hjelpen inn, håpet i hengende snøret, haler meg i havn – med faste tider, strighte avtaler og forsøk på forståelse som jeg trenger hver eneste dag. Jeg står opp til samme klokkeslett, jeg spiser til fastsatte tider. Det er fastlagtesystem for vaktbytter inne hos meg og når på dagen to er sammen med meg og når døgnet tillater en til en.

Og her er jeg – mellom veggene og menneskene og klokkeviserne som holder meg sammen, minutt for minutt. Jeg er en person i stående format, som lener seg skrått mot ryggstøtten og prøver å stå opp – for å være seg selv og si hva hun trenger, også når hun kjenner, og får høre, at det som trengs er litt mer enn normalt og kanskje ganske feil. Tusen takk – for alt som blir gjort for at også jeg, med min litt spesielle autisme-fungering, skal få være med i bildet og ha et verdig og godt liv. Jeg klapper i hendene og deg på skuldra. Ha en fin uke (les: også måned, år, tiår – jeg trenger at noe alltid liksom består).