Jeg har så lenge jeg kan huske hørt frasen «hvis blikk kunne drepe». Her om dagen leste jeg i romanen Stormfulle høgder av Emily Bronte en annen vri, noe om hvis blikk kunne si ord. Det tenker jeg kunne vært veldig ålreit om ordene er vanskelige å få fram!
Det er ikke bare sånn at ord som er ondsinna kunne blikket fortalt. Vi ser også på mennesker med for eksempel beundring, kanskje til og med i forelskelse, uten å greie få det fram.
Det kan hende den beste, og skje for flere enn oss som har autisme. Man greier ikke alltid å si det man gjerne skulle ha sagt, har på hjertet og kanskje på tunga. Kanskje finnes ikke det gyldne øyeblikk, men jeg tror på en god replikk uansett – at når vi har noe godt å komme med, hadde det vært godt om det ble mottatt av den som vi tenker godt om.
Hvis øynene våre kunne blitt lest akkurat med de tause ordene uttalt, kunne det vært ganske så praktisk. Problemet igjen her på autismespekteret da, er jo at en del sliter med øyekontakt. Men man trenger vel ikke helt å møte blikket til den andre, det alder kanskje at jeg ser på skoene dine og smiler så ser du at jeg syns du har fine sko? For å bruke et helt enkelt, konkret eksempel å liksom tråkke opp tralten med.
aspergerinformator.com 