Et lyspunkt: Jeg tenker av og til på hvordan noen ting endrer seg. Noe som har vært nærmest fastlåst som nå ikke virker som en alternativ løsning i det hele tatt.
I flere år så jeg ikke for meg å leve videre. Det er ikke det at jeg på noe tidspunkt hatet å leve, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det til. Det å leve, finnes, være på jorda og ta plass – her blant alle som føltes som tenkte og var…på måter av og til ikke til å forstå.
Jeg kan huske for eksempel en påskeaften jeg ikke visste opp eller ned på meg selv, og gjorde et famlende og konkret selvmordsforsøk med hjertet mitt på spill. Avdelingen var godt bemannet og jeg ble denne gangen trygt reddet og ivaretatt, det kom til å gjenta seg spå gang – livredderne, sykehusets engler i år etter år.
Det er ikke det at jeg nå vet hvordan jeg skal være meg, her utenfor sykehusets vegger heller. Men jeg klarer å være meg – og det ganske bra, etter å ha forstått litt mer om hva som er så vanskelig av og til, særlig i mellommenneskelige forhold der jeg ikke strekker helt til eller greier å finne meg en plass. Her jeg er nå, i livet både psykisk og fysisk, kjenner jeg faste rammer som gjør at jeg klarer å bære livet – med noe hjelp fra andre.
Jeg trenger ikke prøve å dø for å se at å dø ikke er det rette alternativet selv om man ikke kanskje er så sosialt veltilpasset, ukomplisert eller mest populær. Jeg trenger ikke putte mennesker i fortvilelse for å forstå at også mitt liv har verdi.
Jeg kjenner at jeg kan lære litt om mellommenneskelige forhold på tross av at jeg ikke tenker helt likt som mange andre og fort blir sliten i, av og etter sosiale roller. Kan jeg få være i min faste, trygge ramme når dette rammer meg – det at jeg blir trist, sliten og urolig – kan veggene være rammer som gjør meg til et ålreit bilde som står seg. Da kan jeg stå som mer enn en planlagt dødsannonse å rykke inn, eller et usigelig, utilgivelig selvmordsbrev.
Jeg er takknemlig for at jeg kan kjenne at det går an å lære seg å stå i livet – selv om jeg må porsjonere ut og ikke kan være helt med – i alt og ett. I kveld skal jeg ta del: God påskeaften alle – både dere som strever i dag og dere som har det mer godt. Jeg skal selv ha «fest» med de to aller nærmeste, de som elsker meg mest. Her hjemme hos meg skal vi være sammen i noen timer. Bordet er dekket med duk og steintøy-servise, i stedet for bare plast. Det er fint å kjenne seg som en person i en normal hverdag og ikke kun i en syk tilværelse – selv om jeg vet og forstår og aksepterer at jeg trenger en noe tilrettelagt hverdag.
aspergerinformator.com 