Jeg har ofte kjent meg litt utenfor, alene på mange måter tross jeg trenger andre mennesker og synes det kan være skikkelig vanskelig å stole helt på seg selv. Jeg har også hatt en virkelighetsoppfatning som ikke folk helt kan forstå. Er den da til å regne med? Selv om den er logisk og ekte på mange måter, kan den fungere litt for mekanisk og også overdrevet, i praksis når livet spisser seg til og firkanten rammer en (meg).
I en fase jeg følte at jeg virkelig var noe alene, ønsket jeg meg strikkelua med solo-logo og fikk etter en del styr «bestilt» noen til å strikke akkurat den til meg. Det handlet ikke om solo-brusen for meg, den som mange har et nostalgisk og påskegodt forhold til! Det handlet om ordet solo og betydningen å gå alene – gå solo. Med en kul lue på hodet, skulle jeg kle på meg selvtilliten til å klare å stå i meg selv og fortsette livet, for nettopp så svart/hvitt kan det kjennes når jeg får for meg noe – som at om det ikke går i boks, er det som om selve livet ikke er liv lag.
I dag kan jeg smile litt over minnet, som jeg holder helt konkret framfor speilet. Med lua i hånda kan jeg sette den på hodet – når enn jeg måtte trenge det. For de som ser meg med den i disse dager, så er jeg nesten som en sol for folk forbinder gjerne Solo med påskesola! Sola har med lua mi fått et nærmest evig liv til å kunne være oppe og gå 24/7. Du har vel hørt om nattlue? Jeg drømmer videre, om helt ekte egenverdi og livsmestring – om enn de har litt uvanlige veier for å finne sin form og oppnå god fungering.
aspergerinformator.com 