Når jeg leser bøker, kan jeg slutte å tenke på det jeg kanskje baler med. Jeg kan også stoppe opp i teksten og begynne å tenke i nye spor. Jeg leser nå Saabye sin Maskeblomstfamilien. Der drømte jeg-personen om at han gjorde en oppfinnelse som faren kunne gjøre patent på. Da han våknet, husket han bare at det var noe tungt og lydløst, ikke hva han hadde oppfunnet. Utover dagen var tiden plutselig inne for at han fikk lov å huske resten av drømmen: en klokke uten visere var oppfinnelsen.
Jeg begynte å tenke på dette – en klokke uten visere, en klokke med helt ubestemt tid. Ville jeg like eller mislike det?
Jeg ser friheten. Jeg ser at mange mennesker nok kunne like å få styre seg selv, helt uavhengig av tid.
Jeg kjenner pulsen min stiger bare ved tanken. Jeg trenger faste rammer, et liv innenfor en synlig og konkret form. Hvis ingen kan vite at tiden er for eksempel 7.00 og jeg senest vil begynne dagen, eller 15.30 så er det ingen – eller jeg – som vet at jeg får for eksempel tatt medisinen og spist måltidet til «korrekt» tid.
Hva er korrekt, for meg, for andre? For meg er faste klokkeslett viktig mest i form av at de er der og at jeg kan regne med dem. Da blir jeg ikke like lett en tikkende bombe som kan sprenge når tid som helst, helt overraskende liksom. Jeg slipper å være et høyspent batteri som dør ut av utladning.
Da klokka baserte midnatt og vi begynte dagen i dag, var det forresten til en «light-it-up-blue»-dag. 2. april er verdensdagen for autisme og har vært markert siden 2007. Tema for 2024 er «Fra å overleve til å leve: Individer med autisme deler regionale perspektiver» Gratulerer med dagen, alle som er på spekteret (det gjelder ca. 1 % av oss), kjenner noen (det gjør relativt mange) og/eller lar seg interessere av det for eksempel jeg skriver, for å prøve å forstå hvordan det er å leve på en litt annerledes måte der man kan se og oppleve verden fra et eget/annet perspektiv. Takk for oppmerksomheten, gjennom enda et år – med ønske om et godt leveår 2024.
aspergerinformator.com 