Jeg kom til å tenke på graffiti – både slik den fremstår som kunstform i gatemiljø og som små tagger for eksempel i tunneler, på offentlige toaletter og busskurene/togperongen. Ofte handler det om å legge igjen en signatur, her var: ….
Jeg tenkte litt videre på dette med signaturer, det å legge igjen et avtrykk. Det er også på en del «nedtaggede» vegger mulig å lese for eksempel kjærlighetserklæringer eller andre budskap om andre mennesker. Så så jeg for meg noe vi også gjør, i vår tid: vi tar andres navn, kanskje en vi elsker aller mest – en kjæreste, en mor eller far, et eget barn – eller fler om man har! og tatoverer det på huden sin.
Jeg tenkte på at det også er signaturer, fra mennesker rundt oss som vi har valgt å ha på oss selv. Kanskje inni et hjerte, slik menneskene kan være i hjertene våre på innsiden. Da blir selve kroppen en fasade utad, prydet med lignende tekster som man kan finne på fasader rundt omkring i byen, lokalmiljøet, ja i samfunnet generelt.
Jeg har ikke slike tatoveringer selv. Men jeg har en som har noen bokstaver, som viser meg litt vei – og også deg. På utløserfingeren jeg trykker ned om jeg fotograferer med systemkameraet mitt, står det smile. Da vet du hva du kan gjøre, når jeg er fotograf 😉
Når jeg først sammenligner kom jeg også til å tenke på spor i huden, for eksempel når et menneske som skader seg selv (selvskading) får legehjelp og huden stureres sammen. Arrene kan være skrift, kanskje helt uten bokstaver men likevel en underliggende tekst om noe som har vært eller er vanskelig og vondt – kanskje også umulig å sette ord på.
aspergerinformator.com 