En gang, har livet vært fastlåst.
Med autisme er det også sånn at noen trekk ved meg, som kan kjennes vanskelige, kommer til å være her. For alltid.
Det gjør likevel ikke at livet kjennes fastlåst nå. Jeg kan være i bevegelse, innenfor gitte rammer. Jeg kan være fleksibel til og med, nærmest flyttbar og rund i kantene, om jeg har det generelt trygt, opplever forutsigbarhet i hverdagen og står i ålreit kommunikasjon.
Jeg tror at det mest fastlåste som var ble ytterligere fastlåst med at det noe fastlåste ble besvart med en skuffelse eller frustrasjon fra de som jobbet for å gjøre meg bedre, rundt at jeg ikke fikk til det som var ønsket av meg. De opplevde ingen større forandring hos meg, ikke en objektivt sett tilfrisking tross alle mulige forsøk.
De forsøkene var umulige. Men verken jeg eller de som prøvde å hjelpe meg var det! Vi måtte bare lære å forstå hverandre. For å få til det, måtte vi kunne snakke om det det handlet om. Det ble enklere for oss når vi sammen evnet å se meg og vanskene i lys av det som er autisme.
Jeg har fortsatt utfordringer, men nå uten å oppleve at ALT med meg blir feil med derpå den ytterligere, overraskende konfrontasjonen av skuffelse jeg ikke kan klare å bære uten å briste igjen og igjen. Når jeg kjenner meg godtatt både på tross av og fordi jeg er meg, er utfordringene til å leve med. Tross alt. Jeg smiler og hopper videre i dagen min.
aspergerinformator.com 