Jeg tenker tilbake – på turene jeg har gått. Hvor litt kjedelig det kunne være som liten, men også så veldig fint! Og senere, som voksen og anoreksi-syk hvor alfa omega det føltes å i alle fall kunne gå tur noen ganger.
Videre, da jeg hadde det ganske ålreit hjemme i eget hjem igjen, hvor rigid jeg var i forhold til å vandre på faste tider. Det passet aspergerhodet mitt så godt. På turene klarte jeg å være mer sosial i snakkingen min med de jeg gikk med enn bare hjemme – så lenge det var korrekt antall skritt, til gjerne korrekt klokkeslett.
Så kjenner jeg på her og nå. Kroppen er for syk til å gå turer. I stedet kan jeg tenke på, når sola skinner på meg for eksempel, hvor fint da hadde vært, om jeg bare kunne rusle litt! Det kunne vært praktisk, ikke minst! Mandag da jeg hadde vært hos legen, som bare er 850 meter unna hjemmet mitt, ventet vi omtrent en halvtime på å komme oss hjem igjen med pasientreiser – mens jeg hvis kroppen hadde tålt det, bare kunne fått en kort, deilig gåtur hjemover i ettermiddagssola.
Vinden blåser, noen ganger midt i mot sånn fysisk sett pga. frakturene. Jeg kan likevel kjenne medgang: Som som er også er bra. Jeg har det ålreit med både tanker og følelser og minner om før inni meg i det som er her og nå. Jeg kan også tenke opp og fram, selv om ikke helt sånn kroppslig. Jeg kan tenke framover på ting jeg kommer til å oppleve, egne mål og ting jeg kan lære meg. Nesten dag for dag lærer jeg noe nytt, ja er ikke kunnskap og mestring kanskje et godt daglig brød?
Jeg sprader videre på livet mitt. Skal vi gå, arm i arm, step by step? God søndags ettermiddag, hilsen fra sofakroken med utsikt ut over lysegrønne gress-spirer.
aspergerinformator.com 