Noen ting, er status que. Andre ting kan samtidig være i bevegelse. Til og med speilet. Kan du se? Du selv reflekteres – som en annen! Fra en du knapt gidder å bry deg om den ene dagen til en du kan nikke og smile til den andre dagen. Og den tredje?
På tide å gå ut i verden. La det skje, som en god firer stiller jeg meg opp. Litt over middels ok, eller? Jeg har i mange perioder holdt meg tilbake. Latt meg bli stengt inne. I meg selv? Fra andre? Å være en del av samfunnet, det handler om å egentlig høre til – tross alt. Jeg vil så gjerne tro, tro på at det kan være ålreit, å være akkurat den man er. Og likevel, kunne få like å tilpasse seg. Jeg setter pris på å lære nye ting og på den måten ha flere roller sammen med andre. Til og med som vertinne!
La den rette komme inn, er en filmtittel er det ikke? Kanskje handler det også om det. Å våge seg ut av skallet sitt, handler også om å la andre komme inn til seg selv. Være åpen for kontakt, åpne døra for en venn. Det synes jeg er noe enklere, når man klarer å smile til speilbildet og vanskeligere når man blir svart i blikket av å se og helst vil skyggelegge. Hvordan invitere andre til en person man selv misliker?
Det handler om å knuse illusjonen. Ta knekken på det vrange speilbildet. Og stå igjen på den gode sida, vinnersida som vet å sette pris på de fine sidene av deg. Tross alt. Jeg kunne vi på innsida, sånn inni oss selv, var uknuselige. I mangelen håper jeg vi kan bygge hverandre opp og være bufferet når eget selvbilde har en brist.
aspergerinformator.com 