For meg, var det veldig vanskelig å oppleve forandringene fra jeg var barn til å «plutselig» få en dame-kropp. Det med forandringer, er ikke min greie å takle – spesielt godt. Mange med autisme trenger forutsigbarhet. Men – livet er ikke forutsigbart!
Jeg har innsett at jeg jo har livet – jeg er jo levende – og at jeg også er voksen, som en naturlig del av å være til. Jeg er praktisk talt 40 år!
Jeg trenger riktignok å ha kroppen litt mindre enn slik normalt voksne kvinnekropper som regel fremstår. Jeg trenger, for å fikse andre ting rundt og fortsatt være til, paradoksalt nok å ha anoreksi-kroppen min. Men videre, med det kompromiet ivaretatt, har jeg funnet ut at jeg utover det må akseptere at jeg er voksen, og til og med at kroppen min kanskje lever en del kortere enn normalt friskere kropper slik at jeg på en måte egentlig er ganske gammel nå.
Som eldre kvinne, er det derfor på tide å bli og være meg! Ikke sant? Jeg trenger å ha bestikk som er lite og enkelt å håndtere når jeg spiser, men jeg har nå valgt at jeg ønsker faktisk ikke lenger å være en som har så masse barnebestikk. De er flotte og eksepsjonelle og utvalgte med omhu de settene jeg har, men jeg har valgt å legge ut noen på Finn nå, så kan heller noen andre som er små – kanskje ekte små også eller bare inni seg – få noe godt å spise av. Når det får modnet litt i meg, vil jeg gi slipp på mer av barneservice.
Samtidig har jeg kjøpt meg mye nytt bestikk de siste månedene, som jeg kan dekke bordet med uten å liksom opptre i barnets forkledning. Jeg har håndgripelige størrelser til meg, som at jeg bruker mest forrettbestikk i stedet for middagsbestikk for eksempel, men det er laget for voksne – som jeg skal bli, på etterskudd. Velkommen etter, Helene, hvisker og smiler jeg og legger til: Du hører til voksenverden, også det gode selskap.
aspergerinformator.com 