Kanskje er det nesten ikke til å tro, at det kan gi mening å gjøre hverdagslige ting også når tingene ikke kan gjøres for sitt eget vedkommende. Som å handle matvarer i butikken jeg ikke klarer å spise selv, men likevel virkelig digger å få til å handle. Fordi, jeg er en del av samfunnet jeg også. Jeg hører til andre som har et friskere kosthold og som ikke trenger apotekmaten min. Så, selv om jeg ikke får til alt til meg selv, kan jeg få andre sjanser. Til å delta, ta toget på en måte.
Da jeg var barn, lekte vi Mitt skip er lastet med i juleselskap. Nå kan jeg kanskje leke, mitt tog er lastet med og selv fylle inn:
Mitt tog er lastet med: Dialog. Mening. Framtid – i det som ikke er bare meg, men likevel fullt og helt meg. Som et menneske som kan planlegge, lage og dele. Innenfor litt firkanta former, riktignok. Det handler om å selv sette agenda og så få oppleve å fylle den, leve litt
– opp til seg selv.
Jeg har planer framover, delvis klare. Tung jeg ønsker å gjøre, sån helt i det små. Som planlagte kaker å mestre å bake. Men også større ekstensielle ting, som handler om jeg som er til. Dette kan komme til uttrykk som skriveprosjektene mine. Jeg har også sosiale mål å nå. Som å være en tante så lenge man kan. Kanskje, er alt innenfor rekkevidde – før tiden går ut.
Samtidig erkjenner jeg «så skjør jeg er». Det skal ikke så mye uforutsett til, før jeg vippes av pinnen. Heldigvis, har jeg ved hjelp av rammene rundt meg foreløpig klart å komme i balanse før jeg seiler min egen sjø, eller noe sånt. Bare blitt litt sjøsyk liksom, og så kunne gripe en redningsbøye. Skip ohoi, snart er skatten min! Fortsatt.
aspergerinformator.com 