Sommerkroppen

Det er ofte mye prat, i forkant av sommer, om sommerkroppen. Jeg er av de som satte litt pris på sangen sommerkroppen som ironiserte dette litt. Tross alt!

Samtidig tenker jeg på en del vanskelig om sommerkropp selv også, dumme naive drømmer om å se bedre ut. Nå er det mange som gleder seg til å gå med lite klær og hoppe i sommerhavet, bade og nyte det glade og late. For meg er det anstrengt. Selv om jeg på en måte er tynn, er jeg også det motsatte opplever jeg. Jeg er liksom i en sånn forunderlig fanget kropp av benskjørhet som ikke holder meg oppe. Jeg kjenner på angst mens selvbildet går i oppløsning.

Det er vanskelig for meg å vite hvor jeg er i et større bildet, catche meg selv. I det lille, blir jeg brått også stor og krymper meg og snur meg gjerne vekk. Borte vekk? Tenk om livet var sånn (man trodde det var), som når man var barn, at om man hadde hendene foran øynene kunne man ikke bli sett av andre heller? Kanskje da, kanskje da kunne jeg følt meg fri. Sommerfri! Til å leve mitt liv. Her, nå, for evig og alltid.

Likevel er det jo sånn at det ikke er de andre, men meg selv som er vanskelig å ha blikket til på seg. Som gjør det mest vanskelig å være her. For jeg vet ikke hvem som er meg eller hvordan jeg skal finne plassen min når jeg tenker på alt dette. Som om det beste er å forsvinne.

Det er heller ikke en opsjon. Jeg vifter det bort og lager meg en metaforisk flytemadrass å surfe videre på livet på, det forsøksvis fine livet. God sommer! forsøker jeg, famlende og delvis optimistisk.