…bli voksen. Jeg har så godt som bestandig tror jeg, opplevd det truende, vanskelig og dramatisk med forandringer. Det har gitt seg utslag også rundt dette å bli voksen, naturligvis. Å gå fra barnet til den voksne personen meg har føltes opprivende uten at jeg har klart å la meg rive med, bli med på utviklingen (på en adekvat og god måte).
Jeg trenger å være liten. Jeg trenger det for å håndtere meg selv og for å mestre livet mitt. Tross det, har jeg begynt å gradvis i alle fall å klare å vokse opp til meg selv. Jeg fylle livet mitt med også gode ting for meg selv og prøver ikke bare å bryte alt ved den som er meg ned.
«Utviklingen» dreier seg om håndgripelige ting. Som at jeg tilpasser meg mine behov, men samtidig opptrer voksent og med en viss selvrespekt. Eksempelvis helt konkret: jeg har gitt slipp på fire sett med barnebestikk og gått til større innkjøp ala voksenpoeng. På den måten får jeg eierskap til forandringen og er delaktig i eget liv.
Riktignok spiser jeg av de små størrelsene, som forrettbestikket av kniv og gaffel i stedet for middagsbestikk, men det er laget for voksne og derfor føler jeg at jeg passer inn som voksen ved bordet da. Bordet mitt trenger virkelig ikke å se ut som det er en tre-åring som skal til bords.
Sånne små grep er en langsom aksept av at jeg både er annerledes – jeg gir meg rom til å få ha det akkurat sånn som jeg trenger det – og en egen forståelse av at også jeg er et fullvoksent, godt nok menneske: til å sitte i mitt eget hjem, spise (selv om jeg har annet kosthold pga. anoreksien) og konversere (riktignok litt rigid samtale, men også morsom og interessant og glad).
Avslutningsvis: smil,
livet gir en relativt god voksendeal – når man bare tilpasser den litt til det som/den lille som trengs.
aspergerinformator.com 