«Gjør så godt du kan»

Refleksjon: Noen ganger, er de ordene trøst. Da trenger man liksom ikke gjøre ytterligere, mer enn man får til. Dette kan være noe man sier til en kollega eller medstudent for eksempel.

Noen ganger, opplever jeg også det uttrykket som vanskelig. Som om det jeg gjør ikke egentlig holder, men det holder fordi det er så godt jeg kan og jeg liksom har prøvd mitt beste ELLER det kan også tolkes i meg som om folk tror man har et annet valg, enn man tar. Folk flest prøver jo faktisk å gjøre så godt de kan i det meste, så hvorfor skal vi si det? Hvorfor skal vi presse fram en sånn uggen følelse? Eller, kanskje det er jeg som er en ordkløyver. Som ikke klarer å tolke som bare en velmenende frase, uten å absorbere alle mulige andre tanker og visjoner.

Disse tankene mine illustrerer litt hvordan noe folk sier – her et tilfeldig valgt ordtak/utsagn – kan gjøre at det hele, selv om det var aldri så velmenende, gjør vondt verre. Jeg føler meg ikke bra og jeg henger meg opp. Jeg klarer ikke slippe ordene og får det vanskelig med alt jeg gjør. Enda de er riktig så gode, relativt og objektivt sett.

Flere med autisme kan henge seg opp i detaljene, glemme det store bilde, gå glipp av hele linja. Som egentlig var en annen, enn min avsporing dro meg inn i. Kanskje er en sånn frase mer et klapp på skuldre og et hurra, dette skal gå bra.