Krakelert

Som menneske på autisme-spekteret, har jeg trengt forutsigbarhet. I kritiske faser der jeg ikke hadde forhold der jeg var trygg i meg selv eller kunne agere eller kommunisere på måtene jeg trengte, krakelerte tilværelsen. Jeg kunne nesten virke krakilsk ettersom jeg hadde episoder med utagering. Men mest, ville jeg bare skade meg selv fordi jeg ikke forstod opp eller ned på noe, og ved da forhindring i å ødelegge det eneste jeg virkelig eide – meg selv – brast verden sammen, i takt med speilbildet mitt.

Jeg har det bedre nå. Men når jeg hører lyden av alarmer på tv, slike som vektere (og sykehus-personal) benytter for tryggheten sin skyld, skvetter jeg til. Nylig har det også kommet alarm hjemme hos meg. Jeg stusset litt, det har jo aldri noen sinne her vært noen truende situasjon? Likevel tenkte jeg automatisk at det måtte være fordi de var redde for at det skulle skje, uansett. At jeg ikke var til å regne med? Det ligger så instinktivt i meg å tenke/føle og ta det sånn. Jeg følte igjen at verden plutselig smuldret opp.

I stedet var det slik fatt at alarmen rett og slett er hos meg for at personale raskt skal få inn assistanse om jeg for trenger førstehjelp, for eksempel om hjertet skulle briste. Det handler om omsorg og trygghet, mer enn frykt. Ivaretakelse satt i system! Jeg samler meg sammen, smiler forsiktig og sier «det er greit» – mens jeg også mener: Takk, på en måte.