Sonde-resonnement

Noen ganger, kommer jeg i tanker om det som har vært. Jeg begynte å tenke på årene med sonde, den delen av historien. Hvorfor tok det sånn tid med meg, før jeg kunne spise selv igjen?

Jeg tror at noe av svaret henger sammen med noe som er typisk for meg rundt måten jeg fungerer med autisme på. Jeg er enten eller, jeg er dårlig på mellomting. Jeg klarer ikke være både og, det skal helst være enten eller. I den sårbare tiden, var nettopp det helt nødvendig for meg for å i det hele tatt føle noe kontroll.

Situasjonen var at jeg var fratatt kontrollen. Men like fullt var jeg der, som tenkende og følende menneske. Da det ble vedtatt sonde, kunne jeg gjøre motstand men kom til kort. Det jeg kunne gjort, som ville vært mer naturlig for mange og kanskje en raskere vei tilbake til å få velge livet sitt mer selv, var å spise samtidig med sonde-inntak – delvis av hvert. Men for meg ble det en miks jeg ikke klarte stå i. Jeg måtte enten ha sonde fordi jeg ikke spiste eller spise selv. Ikke både og, halvt om halvt.

Siden jeg ikke hadde et kosthold legene fant forsvarlig, måtte veien gå om sonden og siden jeg da ikke samtidig klarte å vise at jeg kunne spise og samarbeide om akkurat det, ble det kun sonde over lengre tid og en lang vei til at jeg en gang kunne spise på egen hånd igjen.

I dag spiser jeg selv, og har gjort det i mange år nå. Jeg er fortsatt syk med anoreksi og har en spesiell kostliste med de få tingene jeg kan håndtere. Men med den, for jeg det til. Jeg har varer på lista jeg er trygg på – og kun det. Jeg kan med min liste, som riktignok består mest av produkter fra apoteket, oppleve en glede og ro rundt mine måltider. Jeg kan når andre er med meg, føle meg ålreit i det jeg spiser når jeg dekker med like fint bestikk til meg som dem. Som om vi er i samme menneskelige klubb, tross alt!

Spise må man, på godt og vond på en måte, og hverdagen jeg har nå – der selvsagt jeg også trenger næring – er verdt å spise for. For å få beholde – med selv, og livet, her og nå. I tilmålt mengde så klart, men i samråd med lege – og meg. Det er viktig å ha et ord meg i laget, og for meg helt nødvendig at jeg spiser alt selv og ikke delvis gjennom sonde. Da hadde jeg mistet grepet med to jern i ilden på en gang. Takk for tålmodigheten, som med «inn med teskje».