Jeg reflekterte litt rundt samtale. Jeg begynte å tenke på når andre snakker og det kan virke som en roman! Eller som flere nyhetssendinger på en gang. Man er opptatt av så mangt, både det mellommenneskelige og det som skjer ute (og inne) i verden.
Jeg er også opptatt av alt dette. Men jeg høres kanskje mer ut som et hverdagslig dikt når jeg er kortere i formen og følger en fast rytme?
Jeg kan høre jeg repeterer det jeg lurer på. Jeg spør gjerne om det samme hver dag. Det gir meg svar, på dagen som er her nå. Og oss som deler den sammen. I korte, konsise åndedrag. For meg er det fint og viktig.
Hva er du, en artikkel, roman, novelle med overraskende vendepunkt?
aspergerinformator.com 