Noen ganger, er jeg veldig redd. Ikke for å være lei meg, men for at jeg gjør andre lei seg. Enten ved måten min å snakke og være på, eller ved å ikke få til det som kanskje skulle vært normalt – og fint!
Jeg har det veldig mye veldig fint, men kanskje ikke objektivt sett? Det er som om fungeringen min kan være litt på utsiden og vanskelig for andre å få et innblikk i og videre forstå. Og kanskje er fungeringen min sårende, når jeg prøver å sette ord på for eksempel vanskelige følelser rundt noe – som ikke er vanskelig fra andres perspektiv?
Det som gjør meg ekstra engstelig, er at det kan virke som jeg gjør vondt verre når jeg forsøker å sette ord, når jeg prøver å forklare meg – meg selv for andre. Akkurat som om bildet jeg tegner opp, som speiler seg, slår brister i det de andre prøver å fatte. Knuser jeg drømmer – og kanskje det virkelige livet? Som egentlig er mest ålreit!
Kanskje er det ikke sånn, at jeg virker slik på andre. Forhåpentlig ikke i stor utstrekning i alle fall. Likevel bærer jeg en slik frykt, som bunner i at jeg er lei meg for den jeg er, de gangene jeg kjenner så godt at jeg kanskje ikke var helt god jord for andre til å spire og trives i.
aspergerinformator.com 