Mange personer på autismespekteret opplever eller har opplevd psykiske vansker som angst og/eller depresjoner. Ved depresjoner er det vanlig at man mister glede og overskudd. Gjerne også konsentrasjon og muligheten til å fokusere på ting som gav livet mening.
Jeg har vært diagnostisert med blant annet alvorlig depressiv periode tidligere. Men egentlig tror jeg ikke at jeg – heller da – var uten livsglede. Jeg bare følte så sterkt at jeg ikke fortjente glede – eller å leve i det hele tatt.
Å forstå fungeringen min på autismespekteret og dermed hva som er vanskelig for meg, hvor jeg er mest sårbar og kunne forebygge og også bedre samspille med andre, har gjort at det er enklere å stå i den som er meg når jeg ikke kun føler meg feil og malplassert på jorda. Mennesker flest er mer enn bare én ting. Vi er ikke bare det vi misliker ved oss selv. Under en depresjon er det lett å kun se og fokusere på sidene og egenskapene ved seg selv som man opplever som negative. Jeg prøver å huske på å fortelle mennesker rundt meg, ting ved dem jeg setter pris på. De og dermed det betyr noe for meg.
Likevel opplever jeg også plutselig tristhet nå. Ikke som et vedvarende teppe, men som akutte innfall som slår ned i meg, når jeg får se: Jeg er visst ikke så bra sosialt som andre, jeg har visst ikke så mange venner. Jeg kan gå gjennom dagene helt uten å tenke på det, det er jo sånn jeg har det og jeg har masse glede med menneskene jeg er glad i – men så får jeg et spørsmål i en konsultasjon, hvordan går det sosialt på arbeidsplassen for eksempel… og jeg begynner å se rundt meg. Er noen egentlig så interessert i å snakke med meg? Det er en litt vond erkjennelse å se at min fungering kanskje ikke er helt som forventet, og at andre kanskje ser og vet det enda bedre enn meg selv. Samtidig prøver jeg å ikke henge med hodet, og jeg løftet det ganske fort igjen og kjente meg allerede samme kveld lykkelig over små ting jeg fikk til på butikken.
aspergerinformator.com 