positiv/negativ elsk til hverdagslivet

Jeg har i helgen hatt noen vanskelige tanker og følelser, sammen med også en stor livsglede. Det fører til: kollisjon(!) innvendig.

Jeg skal ikke utbrodere men kræsj-følelsen kommer kanskje fordi jeg så godt som aldri finner en mellomting. Jeg er all-in, også i det jeg ikke naturlig burde være så opptatt av sett i lys av mine vansker og tilleggs-tilstander. Jeg burde ha bare helt andre interessefelt der jeg kan bli rommet med det jeg kan leve med. I stedet blir fokuset på så mye som gir enda større glede, men egentlig ikke er til noe jeg videre kan delta fullt og helt i, eller oppleve. Jeg kan: Bare legge til rette for andre.

Jeg elsker det, men midt i dette, så kjenner jeg ensomheten. Det jeg ikke kan dele som tankene mine som er litt på sida og følelsene enda mer ute på viddene. Jeg snur meg rundt, smiler skrått til speilbildet mitt. Jeg vil virkelig ikke gi slipp på livsgleden og mestringen! Den gjør meg glad og jeg fikser mer av det sosiale også da.

Det er bare litt vondt å se at jeg ikke har så mange å gi og dele gleden med, at det ikke er så mange som kan forsyne seg og nyte godt av det som er så veldig godt og bra for meg.