Noen ganger føler jeg meg utenfor alt som er. Også meg selv. Jeg går meg vill i andres samtaler. Det er vanskelig å relatere, navigere. Jeg glemmer navn og jeg føler: nå har jeg ikke beina på jorda! Er det rommet som gynger?
Jeg kan bruke tid på å ro meg i land. Finne min havn og bli trygg igjen. Hører jeg ikke til, det som andre kan snakke, dele, drømme, realisere? Er jeg så gal og utenfor – det som skulle vært ålreit og rett?
Mens jeg tenker på dette, får jeg opp et fysisk minne: Mange ganger, har mennesker med jobb med å ivareta meg når jeg har vært på sykehus vært usikre på om jeg puster når jeg ligger i sengen og sover. Jeg er så stille, som om jeg ikke er her.
Jeg vekker meg selv opp av minnene. Klyper meg i armen. Er jeg her, selv om jeg ikke gjør likt, tenker likt, puster litt? Jeg senker skuldrene, bøyer hodet og blåser håret vekk fra tastaturet. Så har jeg plass – til å skrive, reflektere og bare være – meg, famlende, fabulerende.
aspergerinformator.com 