Jeg liker jobben min og jeg liker ikke å være borte derfra, men akkurat i dag var det helt ålreit. Jeg har igjen feriedag i dag og i morgen – fra i fjor!
Jeg koser meg til fjells med familien min. Det går an for meg å gå ut av det vante når det jeg går til, også er trygt og kjent – og i dag, spesielt godt også!
Jeg ser høstfarger. Jeg ser smil, i ansikter – også i mitt eget, i speilet. Refleks: det er enkelt å snakke når man ser og opplever det samme. Samtidig har jeg: blåbær å plukke. Bok å lese. Mac-en min med så jeg kan skrive bloggen min, for eksempel. Headset med mulighet for å stenge andre lyder litt ute og nyte sanger i Spotify, men hittil har jeg ikke trengt det i det hele tatt og i stedet brukt høytaleren og delt gleden: Musikkens rytmer, tekst.
Jeg får prøve meg på hyttekjøkkenet. Jeg får være med i samtaler og refleksjoner. Ved vannet vi har utsikt til, speiler trærne seg. I kveld er det også fjellhytta på tv og dele. I går en godmodig film.
Når jeg er slik ute i verden, ute av mitt vante på et vis, er det viktig og ofte alfa omega med stabilitet og forutsigbarhet. Da har jeg det godt og er mer samtidig mer fleksibel i tanker og adferd enn jeg er hvis jeg ikke opplever at grunnmuren er som jeg trenger den.
Jeg kan komme med et par enkle eksempler på videreføring av det kjente og rom for å skape forutsigbarhet/stabilitet. 1. Vi har samme måltids-tider som jeg har hjemme. 2. Jeg har tydelig markør for hva som er mitt rom. Her hører jeg til!
aspergerinformator.com 