Jeg har lest Oransjeriet av Gro Dahle (Cappelen Damm 2024) – et tett sci-fi-drama om en relasjon mellom menneske og maskin, om ujevne maktforhold og en ukjent verden som jeg kjente meg igjen i.
Jeg leser ikke ofte sci-fi men noen av framtidsbøkene har jeg lest og likt kjempegodt. Jeg vil nevne romanene Klara og solen av Kazuo Ishiguros og Tolv lysår av Gro Dahle samt antologien En strek gjennom tyngdekraften av flere ulike forfattere. Ofte har jeg i stedet valgt bøker som jeg opplever mer realistiske og som handler om noe fra det virkelige livet jeg selv kan relatere til. Jeg har eksempelvis ikke valgt å lese storslåtte fantasy-romaner heller!
Det morsomme og først overraskende jeg opplever med sci-fi, er at jeg finner paralleller til slik jeg opplever min autistiske væremåte i møte med for eksempel roboter eller fremmede planeter. Jeg opplever en forståelse og et fellesskap til det som kanskje er litt utenom normalen, som på en annen planet – det er jo nettopp det i disse bøkenes rammefortellinger!
I romskipet Oransjeriet blir Nesle bråvekket etter femten års dvale. Hun har minner i kroppen, men de er slettet fra hodet – slik man kan velge å slette hukommelsen. Hvem er hun nå? Seg selv eller en annen? Noen som helst? Når jeg leser, opplever jeg: hun er mer, mer enn den/det samme som alle andre. Samtidig: i en situasjon kanskje ikke til å overleve?
Fordi Nesle ikke kan tåle en ny nedfrysning, får hun ikke bli med skipet tilbake til hjemplaneten som de andre. Hun skal sendes som eneste menneske for å utforske en planet man håper er beboelig – hun har fagkompetansen som trengs i lys av å være biolog. Finner hun menneskenes nye jord, klode?
Nesle vil helst trekke seg men det står klart at hun må reise på oppdraget. Hun reiser likevel ikke alene: Som støtte får hun emboten Poppel, som visstnok kan gjøre alt et menneske gjør – være samarbeidspartner, venn, tjener, sjelesørger, elsker. Først er Nesle skeptisk til forholdet og kanskje er emboten en slags slave i startfasen der de ikke oppleves likeverdige – menneske versus bare teknologi. Etterhvert vil Nesle ha nettopp Poppel: relasjonen, samholdet, forholdet. Men er Poppel programmert til evig lojalitet eller bærer emboten også noe annet i seg? Jeg skjelver og fryser til en angstklump der jeg kjenner meg igjen i de begge og ser – står vi/jeg alene igjen?
Gro Dahle har en egen evne til å formidle handling og følelser så jeg kjenner dem i kroppen. Jeg kan også sprudle med og le. Hun har et rikt ordrepertoar, hun beskriver slik få andre beskriver: hvor ofte får man egentlig lese at vannet er krøllete? Også klarer jeg å se akkurat det!
I Oransjeriet møtte jeg mine egne misforståtte sosiale forsøk og stive klemmer i selskapet med emboten. Jeg kjente også på mye av dette da jeg leste Klara og solen rundt identitet, tilhørighet og mangel – på å være mer enn robotens funksjon? Jeg blir i denne litteraturen paradoksalt nok mindre annerledes og mer del av et fellesskap – selv om det ikke finnes på ordentlig. Jeg finner min plass og koser meg med lesingen. Samtidig innser jeg at boka nok også vil oppleves for litt spesiell for noen, men jeg vil verdsette det spesielle, også i meg. Jeg klapper meg på skuldra trygget av god litteratur og setter terningkast fem med et pluss bak.
aspergerinformator.com 