Jeg leker med ord og fraser. Egentlig, famler jeg kanskje også og bare egentlig prøver å gripe fast: i noe konkret.
Jeg kan synes at det er vanskelig å vite hvor jeg begynner og slutter, og hvem som er jeg inni der – stor eller liten, utenpå og inni. Når jeg prøver å definere meg, i alle fall kunne forsøke å kjenne på at jeg finnes og er til, tenker jeg ofte jeg er eller eg er, ettersom om jeg tenker på bokmål eller pusler med nynorsken – og kanskje poesi.
Midt i her et sted, kan jeg, i det uvirkelige jeg ofte opplever når jeg mangler noe håndfast som bekrefter meg, begynne å tenke: eg er / jeg er. Det kommer ikke flere ord etterpå, ikke for eksempel: eg er ein tilsett. eller: Jeg er en forfatter. Ikke noe videre: Eg er ei 40 år gammal, oppegåande dame. Jeg er ved friskt mot.
Det blir bare eg er eller jeg er. Leker jeg litt mer i forvirringen over meg selv, blandet inn i språk-kompleksitet, kan jeg ende med: jeger. Jeg er på jakt. Etter noen å være i livet?
Jeg vet ikke hvordan alle andre med autisme har det. Men det kan virke som flere av oss trenger klartekst. Det mellom linjene er ikke så lett å forholde seg til. Jeg vil vite hva folk mener og tenker – for eksempel om meg – for i uvisse blir jeg så fryktelig usikker. Det som ikke er uttalt er vanskelig for meg å gripe fast i og å tolke korrekt. Da blir det ofte til en større maksimering, i negativ forstand, av det personen «kanskje kan tenke og mene om meg», for eksempel leser jeg det som et uttalt sinne. Det skjedde senest uka som gikk, mens personen bare satt og var nøytral, kanskje leste litt på mobilen sin eller bare «var».
aspergerinformator.com 