Det slo meg her om dagen, at livet for meg er mye å være sånn ordentlig glad og å være veldig sliten og ha vondt i forhold til nettopp det.
Kanskje handler det om at jeg går all in og gjør så mye jeg kan ut av livet her og nå fordi jeg liker å være til, tross alt, når alt kom til alt.
Kanskje handler det om at jeg samtidig som jeg har et kjapt og godt hode har både fysiske helsemessige utfordringer som setter meg ut, og et hodet som psykisk sett går på høygir stadig vekk.
En kombinasjon av lykke og arbeid, kan bli så mye at man ser stjerner over hodet som når Donald Duck faller og slår seg.
Likevel – selv om det kan kjennes umulig og ikke til å holde ut – er det nettopp det jeg gjør. Jeg holder ut, og så klapper jeg meg på skuldra fordi jeg er så takknemlig for at jeg ikke gikk under. Tross alt. Er det applaus?
aspergerinformator.com 