Vi har nok alle møtt både et helsevesen som vi har kjent god kjemi med og truffet mennesker i helsevesenet vi selv ikke kanskje har kjent oss helt forstått av eller som vi kanskje ikke opplever ser hjelpebehovene til mennesker vi er glad har.
I dag vil jeg skrive om når det funker, når jeg kjenner at legen forstår og ser meg. Der jeg er. Og det er her! Midt i liv og røre, på et sted mellom fødsel og død. Altså, spøk til side, det er litt alvor i det. Litt fint alvor! For det handler om å både bli tatt på alvor og at ikke legen bekymrer seg ihjel. At man kan ha en god dialog og finne løsninger for best mulig fungering i hverdagen.
Jeg har hatt min fastlege i en årrekke, snart tjue år. Det å vite at det er noen som vet og kjenner til bakgrunnen min sånn nesten hundre prosent, gjør det enklere å kommunisere med han. Det gjør at jeg ikke trenger ha ord for alt hver gang.
Jeg tror også det kan være fint for ansatte i helsevesenet å kjenne brukerne, klientene eller pasientene sine godt. Det gjør at man blir litt mer trygg i seg selv tror jeg, at man vet sin rolle og hvordan det kan være funksjonelt å samarbeide sammen. Man har et godt kart man kan navigere videre ut i fra.
Når jeg har behandlere jeg kjenner meg trygg på, opplever jeg de menneskelige. Jeg får en innsikt også i det som er personen. De som jobber med meg, er ikke bare signaturer på en resept eller et vedtak. På slutten av konsultasjoner, spør jeg gjerne: Hva skal du i dag? for eksempel.
aspergerinformator.com 