Jeg er ikke så sosial – på den måten at jeg har mange venner eller sosiale bekjentskap jeg pleier jevnlig, jeg går heller ikke på byen eller har hæla i taket.
Likevel er sosiale øyeblikk, tro det eller ei, noen ganger essensielt viktig for meg. De bekrefter at jeg finnes og er her. Noen ganger kan jeg være usikker på om jeg faktisk er et menneske, og spesielt når jeg sier en setning til noen og jeg ikke får noen respons, ble jeg ubeskrivelig usikker. DET kan jeg skrive en del om. Men jeg nøyer meg med å fortelle om det essensielt gode og viktige ved sosiale øyeblikk i dag. Det å dele noe sammen.
Jeg har besøk av de som står meg nærmest og når jeg får lov å dekke bord og invitere hjem til akkurat meg, som akkurat meg, med både mine styrker og mine mangler, er jeg takknemlig. Jeg sier vær så god, og det gjør meg godt. Skikkelig godt, helt på ekte. Fordi – jeg er ikke alene. Og det beste: Det er GODT å være sammen når man kjenner, langt inni seg, at den eller de andre, verdsetter meg.
En del mennesker har en oppfatning av at mange på autismespekteret er einstøinger. Jeg har også opplevd noe annet ved flere av oss – nettopp at vi, selv om vi ikke har fått oss mange venner, liker å ha en relasjon – liten eller stor, fjern eller nær – og kan gå all in i relasjonen.
Jeg forventer eller tror likevel ikke at jeg får til perfekt å være verken medmenneske, datter eller venn – men jeg er glad, for det som går bra. Og gjør oss alle bra!
aspergerinformator.com 