Jeg har reflektert over selvskading for meg, mens gamle minner har flimret gjennom hodet. Noen av de mange tingene jeg har gjort mot meg selv har spilt seg av i både rask og langsom film. Jeg har etter «filmene» stilt meg selv spørsmål om hvorfor det som var helt nødvendig å gjøre i mange mange år, nå på en måte går å leve i hovedsak uten.
Årsakene er nok sammensatte, men jeg tror, at det som til syvende og sist og først og fremst er helt avgjørende i den noe syke meg, er at livet er vanskelig nok som det er, uten at jeg har sår som blør og må sys sammen, for eksempel.
Jeg har mine psykiske vansker som gjør at jeg baler både med å kunne få være meg og med relasjoner. Toppen av kransekaka og grunnmuren på samme tid – ja det som tipper vektskåla og holder meg i balanse(!) – er kanskje de fysiske smertene jeg har helt automatisk. Etter år med alvorlig benskjørhet, har kroppen min nærmest takket for seg med noen veldig høye skrik!
Den skriker fremdeles. Bruddene vil ikke gro. Så jeg har smerten og det de fører med seg, uten at jeg aktivt påfører meg vonde ting. Jeg har vansker med å få hverdagen til å gå opp å bare det å gjøre jobben min, kan noen ganger være en umenneskelig påkjenning. Som jeg tar!
Og da, på slutten av dagen, kan jeg kanskje forstå. At dette var hardt, vanskelig og vondt samt godt nok utført dag med en rekke gjøremål, av meg. Så kanskje har den samlede pakken av livets belastninger, tillatt meg å roe ned på noe av det destruktive, selv om det hele tiden føles vanskelig å få lov å leve, være til og umulig å kjenne seg som et menneske 100 % likeverdig med andre.
aspergerinformator.com 