Jeg har skrevet litt om det før. Eller ganske mye, om min litt firkantede fungering. Den viser seg også i det sosiale, med at jeg er lite fleksibel. Jeg vil også at det skal være hold i det som sies. Derfor fungerer alminnelige høflighetsfraser ikke så godt for meg når jeg er i kommunikasjon. Jeg kan oppleve det høflige for eksempel «god morgen» som et krav om noe. Jeg har stort sett en veldig god morgen! Men likevel trenger jeg liksom å få si ordene mine selv.
Jeg er ikke dum. Jeg vet godt at de aller fleste slike fraser er godt ment. Men – noen ganger er de kanskje ikke ment som noe egentlig, bare en ålreit måte å snakke til hverandre på. Og da syns jeg det er vanskelig å forholde seg til det. For hvordan da vite, om det er et ønske eller bare et jaha, der er du og jeg passerer deg tilfeldigvis/uheldigvis på morgen?
Jeg kunne ønske at vi kunne mene det vi sa i litt større grad. At vi kanskje brukte et mer presist språk slik at nyanser og hva vi virkelig vi si, kommer fram som annet enn frase.
Likevel er det viktig, når vi først har disse frasene, at også jeg forsøker å svare og ikke avvise tross jeg går litt i stå. For det kan jo ikke andre nødvendigvis skjønne eller forstå! Så når jeg svelger ubehag og kameler og strekker meg litt for å prøve stå i en tillært frase, forsøker jeg også å være litt fornøyd med meg selv når jeg får det til. Når jeg svarer korrekt – utifra den generelle høflige norm.
aspergerinformator.com 