Rundt mennesker med autisme, snakkes det mye om kommunikasjon.
Jeg som har asperger syndrom på autismespekteret har normal språkfunksjon og mestrer ordene helt godt. Men, jeg kan likevel streve i kommunikasjon med andre mennesker. Som om vi ikke helt forstår hverandre?
Når jeg opplever noe vanskelig å besvare og jeg ikke får det til, går jeg litt i lås. Kanskje kan det virke som du ikke mer får enn et grynt til svar av meg. Men egentlig, får du hele mitt kaotiske, indre følelsesliv og en enorm tristhet over å ikke å klare å leve opp til deg, det du vil ha av meg.Jeg kan også kjenne sinne og frustrasjon over at du åpenbart ikke kan forstå(?), siden du satte meg i denne situasjonen.
Andre ganger, er det menneskene rundt meg som jeg opplever som avvisende og uinteresserte. Jeg kan virkelig forsøke å føre litt diverse småprat, ja egentlig snakke om både stort og smått, mens de jeg snakker med kanskje ikke engang svarer om jeg i det hele tatt kan høre noe som kan ligne et bekreftende grynt til at de har hørt meg, har hodet ned i mobilen eller ser helt likegyldige ut.
Det blir i sistnevnte scenario umulig for meg å lese situasjonen. Jeg kan få vanskelige følelser inni meg – og jeg begynner ofte å stresse og forsøker å kompensere ved å si enda flere «riktige» ting og til slutt er det så mye at jeg knapt orker å være i situasjonen selv. Men da er jo det tragikomiske: hvordan løpe fra seg selv? Er det som å ha ei 3d-mølle? Eller å være både katt og mus på egenhånd? Jeg smiler, og håper at det er bra med litt selvironi. Da er det enklere å leve med, både seg selv og livssituasjonen i sin helhet, også med vanskene man kan oppleve i samspillet med andre.
aspergerinformator.com 