Jeg skulle gjerne sagt at vekt ikke var viktig. At det ikke hadde noe å si om jeg veide det ene eller det andre. Men likevel gjør det det for meg. Det handler ikke om å være pen for eksempel, men det handler nok å kunne finne ro. Ro i at jeg vet at jeg i alle fall ikke er så mye tyngre enn nødvendig, at jeg ikke tar mer fysisk plass enn jeg «skal». Som om jeg ville tatt opp viktig plass for andre om jeg hadde såkalt normalvekt, selv om det egentlig ikke er sant i det hele tatt. Jeg tar mer plass i samfunnet med at jeg trenger såpass mye helsehjelp i hverdagen. For å holde meg flytende, gående og ha det godt nok.
Likevel er det altså dette konkrete, som blir så synlig og tungtveiende for meg at jeg ikke klarer å slippe tak i det. Jeg tenker tilbake til da jeg var yngre og svømte i badebassenget og var så utrolig lykkelig når jeg fløt uten å bevege meg. Alle lydene i rommet forsvant og jeg – jeg veide «ingenting». Jeg kunne også stå på hendene og turne, som jeg ikke er noe god på utenfor vannet, med normal tyngdekraft rundt meg. Og kanskje er det dette trygge, da jeg fløt og eide hele verden, det jeg søker etter når jeg kunne ønske jeg var forsvinnende liten.
Men jeg gir heller ikke helt etter. Jeg følger behandlingen og spiser det jeg «skal». Jeg vil jo være her, jeg er bare ikke så god til det. Jeg kan ikke balansere på egenhånd. Så fortsatt trenger jeg de konkrete, litt lave tallene. Antakelig vil de bestå, i meg og rundt meg. Hvor alt kom i fra, det aner jeg ikke. Kanskje fra et sted inni meg selv, en syk liten flik som forsøker å holde seg frisk og hel og helt tilstede på jorda.
aspergerinformator.com 