Jeg ka oppleve det vanskelig å si de riktige tingene. Og enda vanskeligere kanskje å få sagt det jeg vil, det som egentlig er viktig. Jeg går i et skjematisk mønster som jeg både trenger og liker, men det blir det som trumfer når jeg ikke klarer alt det andre. Og da er det kanskje ikke så spennende å prate med meg?
Men når jeg får rom til å snakke, og så greier å fylle det – da har jeg det superbra og kjenner meg lykkelig. Også om jeg har snakket om ikke så kule ting, bare jeg har gjort det på min måte. Den er ofte treffende, litt morsom og med snert. Den er dyp og innsiktsfull men likevel livlig og mulig å smile til – på flere vis. Ja, et vist vis. Uten å være nesevist.
Og nå tuller og tøyser jeg, for jeg ble bare så innmari glad. For et par gode samtaler. Eller var det ti?
Hilsen autismejenta med blod på tann, mølle i vann. Jeg dukker opp i overflaten, humrer og er klar for flere friske sprell
– levende stunt. Er jeg stuntmann, for meg selv? Opptrer komplett som et dobbeltportrett?
aspergerinformator.com 