Selv om jeg er sprell levende, føler jeg meg ofte midt i mellom livet og døden. Jeg lever i borderline, altså grenseland, selv om jeg ikke har borderline hehe.
Jeg er noen ganger, mellom barken og veden. Jeg vet ikke hvor lenge jeg får spire som et livstre.
Men det kan likevel bli mange vårer til. Og høster. Det er jo sånn vet er, litt uforutsigbart. For de fleste. For meg er ikke det så lett å stå i (kanskje ekstra vanskelig med det ufortutsigbare siden jeg har autisme) – men når det først er sånn, at livet mitt er ekstra usikkert med tanke på mine tilstander med blant annet anoreksi – kan jeg av og til være veldig glad for konkrete bevis på at kroppen ikke har det så bra. For da er det i det minste konkret, til å se, forstå.
Da finner jeg en aksept, for den som er meg og det som er livet jeg fortsatt forsøker å bære, mestre, leve. Jeg ønsker meg et godt 2025. God helg!
aspergerinformator.com 